STAVERNSØYA
natur og historie
Neppe noen annen øy i Larvik kommune har
hatt større betydning enn Stavernsøya. Med sine 360 dekar og fjell opp til
30 meter, gir den ly til Stavern havn, samtidig som den danner sin egen lune
havn, Festningshavna, i nord.
I forbindelse med at Gyldenløve anla
festningen på Karlsøy (Citadelløya) i 1680-åra, ble det bygd moloer fra
Stavernsøya til Citadelløya i nordvest og til Torkildsøya i nordøst.
Festningshavna ble dermed et innelukket basseng, bare med et smalt innløp
fra nord. Her lå Tordenskjold med sin flåte og slikket sårene mellom
slagene, og her ble krigsflåten overhalt.
Ennå finner en spor fra ”den krigerske
tida”, som mange gamle fortøyningsringer og bolter. Bak en jordvoll nord for
fyrbrygga vest på øya har det vært plassert fire kanoner, for å forsvare
søndre innløp til Stavern havn. På Kikkut, det høye fjellet sør for
Citadelløya, sto ett av de fire blokkhusene rundt Stavern, bygd på
1780-tallet. Det brant i 1927 og ble erstattet med det nåværende huset, som
er en kopi.
På Torkildsøyas nordside er ei slette som
heter ”Kjærregårdsbukta”. Navnet tyder på at det har vært begravelsesplass,
trolig for fremmede sjømenn. Sagnet forteller at Tordenskjold lot begrave
sine falne her. Ved 200-årsminnet for Tordenskjolds fødsel i 1890 ble det
reist en to meter høy bautastein her til minne om Tordenskjold.
Senere hadde kommandanten på Citadellet
hagen sin på samme sted, med stakittgjerde rundt. I fredstid, som det tross
alt var mest av, var det sikkert bra for kommandanten og hans familie å ha
en hage å stelle med. De seks asketrærne som ennå står, stammer kanskje fra
hageanlegget, men det er også en historie om at de er plantet til minne om
hollandske sjøfolk som druknet under et forlis ved Ramsholm flu i 1897, og
ble begravd her.
På
den høye kollen sør på Stavernsøya ble det i 1855 anlagt ei enkel fyrlykt
med vaktbu. Fyrvokteren bodde da på Citadellet og gikk fram og tilbake over
øya. Fyrlykta ble i 1874 erstattet av nåværende fyrbygning i stein, med
fyret som et tilbygg i det sørøstre hjørnet.
Nils Eriksen, nå 83 år gammel og
pensjonist etter et langt yrkesliv på mange fyr, forteller at han kom til
Stavernsodden 3 år gammel i 1926. De kom da fra Svenner.
Stavernsodden fyr var enmannsstasjon med
husstand, dvs at familien hadde ansvaret for fyret aleine. Faren, Leif, var
fyrmester, mens mora, Ruth, var ”assistent” og tok kveldsvakter. De var fem
unger, og alle gikk på skolen i Stavern. Faren rodde dem til Dampskipsbrygga
eller rett over sundet til Sillehølet på Korntin. Når det var mye dårlig
vær, høst og vinter, hadde faren båt i Festningsbukta, og fraktet dem
derfra.
Under krigen ble det bygd en bolig til,
maskinhus og uthus, og det ble murt opp vei ned til brygga, hvor det ble
satt opp kran og nytt naust. Fra 1945 til 1960 var det reservebetjent ni
måneder i året. I 1960 ble fyret elektrifisert, og i1984 ble det
automatisert og avfolket. Siden
har Meteorologisk Institutt disponert Stavernsodden fyr.
Marit Eriksen kom som nygift til
Stavernsodden i 1949, og bodde der til 1960. Mannen Sverre var fyrbetjent.
Hun forteller at alle trivdes med fyrlivet, og syntes det var sørgelig at
fyra ble automatisert.
Øst for fyret finner en, ikke uventet,
tyske skytestillinger.
Midt på Stavernsøya er et ganske stort,
flatt areal. Her finner en både steingjerder og rydningsrøyser. Det sies at
steingjerdene er satt opp av svenske krigsfanger under den store nordiske
krig 1711-20. En må regne med at dyrkings-og beitemulighetene her ute har
vært utnytta godt, både av de militære og av folk fra fastlandet. Nils
Eriksen husker et gammelt sommerfjøs som de brukte som leikehytte rundt
1930, og han husker også at en bonde satte opp et sauehus. Eriksens foreldre
hadde sjøl sauer på fyret noen år, og de hadde en kjøkkenhage hvor de dyrka
mange slags grønnsaker. Som gjødsel brukte de tang.
STAVERNSØYA