SVENNER
Larviks utpost mot sør
 

Svenner er ei øygruppe ca 3, 5 km fra nærmeste fastland på Eftang. Hovedøya er på ca 240 dekar, og fra sør går det inn ei bukt som danner ei fin havn. I seilskutetida hadde Svenner stor betydning som uthavn både for fiskere og loser. Her kunne fiskerne overnatte når det var dårlig bør og lang vei hjem, og losene kunne ligge og vente på skip.

Fra 1767 ble Svenner brukt som oppholdssted for losene i området, og i 1793 ble det opprettet en losstasjon her, underlagt verftssjefen i Stavern. En av losene som brukte Svenner som base, var Ulabrand. En kan ennå se tufter etter losenes hus.

Det første fyret på Svenner, et firkantet steintårn, ble bygd 1874, sammen med to boliger. Det nåværende støpejernstårnet, 18,7 meter høyt, ble reist i 1900, samtidig med en ny bolig og uthus. Fyrlyset er ca 40 meter over havet. Lysstyrken ble vesentlig forbedret i 1961, da det kom dieselaggregater for elektrisk strøm.

Fra 1900 til 1963 var Svenner familiefyr, bemannet med fyrmester, første og annen assistent og reserveassistent, som hadde med familien. De gikk seks timers vakter døgnet rundt. Det var også ansatt en postfører, som hadde 6 kr. pr tur.

En grunn til den store bemanningen var at Svenner hadde tåkelur som krevde stadig tilsyn under bruk. Før 1931 ble det brukt kanon, som skulle fyres av hvert 10. minutt. Nils Eriksen, sønn av fyrmester Leif Eriksen, bodde på Svenner som barn til 1926. Han hørte av sin far at det til skytinga gikk med store mengder krutt, som kom i tønner og ble oppbevart i et eget krutthus. Mellom hvert skudd måtte en lade nye patroner. I krutthuset var det påbudt å gå med filttøfler på grunn av eksplosjonsfaren. Kanonen fra Svenner står i dag på Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy. Alle de tre sønnene til Leif Eriksen ble for øvrig fyrmestere.

Vera Johnsen, som bor i Helgeroa, er datter til Christian Nilsen, som var fyrmester på Svenner fra 1931-45. Da hun skulle begynne på skolen, ble hun innlosjert hos tante i Helgeroa for å gå på skole der. Ved krigsutbruddet ble hun hentet ut til Svenner. Hun husker da at de laget et provisorisk tilfluktsrom under en fjellvegg.

Sonja Selvig Langseth, som nå bor i Stavern, er datter av Albert Tinus Selvig, som var på Svenner som 1. assistent i 18 år, fra 1945 til 63, da han ble overført til Stavernsøya. Sonja vokste opp der ute, sammen med tre barn til. De var to barn i skolepliktig alder, som fikk undervisning av guvernante. Guvernantene var oftest unge jenter. I løpet av seks år hadde Solveig 5 guvernanter. Ved siden av jobben på fyret dreiv de ansatte fiske til eget bruk, og noen fisket hummer for salg. Etter at det hadde vært storm, rodde koner og unger rundt strendene og sanka rekved. Noen år fra 1945 og utover hadde de sauer og griser der ute.

Da Selvig flytta til Stavernsøya, ble Svenner tørnstasjon. Dvs at de ansatte ikke skulle ha med familien. Marit Eriksen, enke etter Sverre Eriksen, som var 3. generasjons fyrmester der ute 1967-83, forteller at hun likevel bodde mye sammen med mannen på Svenner.

Bebyggelsen på Svenner ble fredet i 1997, og i 2002 ble fyret avbemannet

I dag er fyrbygningene et ledd i Kystled Vestfold, og en kan bestille overnatting i det gamle steinhuset Ansvarlige for driften er kystlagene Fredriksvern og Gokstad, hvor noen idealister gjør en kjempeinnsats. Medlemmer av Vestfold fylkes husflidslag lager alt som gjør det koselig inne.